Fra påstikkingslensa ved innløpet til tømmerrenna som skulle ta…

Fra påstikkingslensa ved innløpet til tømmerrenna som skulle ta fløtingsvirket forbi kraftverksdammen ved Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenne forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Da dette bildet ble tatt sto fløteren Helge Sandberg fra Spydeberg på mosene, antakelig for å løsne grimene, mens arbeidskameraten Gunnar Østern med sin langskaftete fløterhake forsøkte å få stokkene til å flyte inn mot renna. Tømmerrenna ved Solbergfoss var cirka 700 meter lang. De øverste 400 meterne gikk gjennom en tunnel som var drevet gjennom berget på den nordvestre sida av kraftverksdammen. Lengre nede gikk renna cirka 300 meter i åpent lende før den endte tilbake i elveløpet. Gjennom tømmerrenna ved Solbergfoss kunne det ekspederes opptil 12 000 tømmerstokker i timen dersom innmatinga ble effektivt utført. Vannet var verdifullt for kraftverket, og fløterne hadde ikke lov til å slippe mer en 15 kubikkmeter per sekund på renna. Vanntilførselen ble regulert via en «inntaksskuff», en hev- og senkbar stålterskel som befant seg under vannspeilet. Posisjonen til denne konstruksjonen kunne justeres etter vekslende vannstand i kraftverksdammen via et kjettingspill fra huset som sto på de kraftige betongsøylene ved innløpet til tømmerrenna. Etter at fløtinga i Glomma ble nedlagt i 1985 pålå det - i henhold til Vassdragsloven - Glomma fellesfløtingsforening å rydde vekk de installasjonene virksomheten hadde hatt i vassdraget. Året etter kunne organisasjonen blant annet rapportere følgende: «Fløtningsinnretningene ved Solbergfoss og Vamma kraftstasjoner er fjernet i teknisk og økonomisk samarbeid mellom interessentene. De øvrige forbifløtningsanlegg er kraftverkenes eiendom.»

Verankerd op De Ha – names De Ha in passing (no competing place). Het onderschrift is automatisch opgesteld uit de metadata van de bron en is nog niet door een mens gecontroleerd.