Trekolbrenning (trekullbrenning) i Vegårshei i Aust-Agder omkring 1900

Trekolbrenning (trekullbrenning) i Vegårshei i Aust-Agder omkring 1900. Fotografiet viser ei mile som det ryker fra. Den har en kjerne av stående ved ("reismile), som ble tildekt med bar, ris eller mose og jord. Unntaket var innledningsvis åpningen over en tennkanal inntil en stolpe midt i konstruksjonen og en del luftehull langs milas ytterkanter. Disse ble imidlertid stengt etter hvert, noe som åpenbart var gjort da brenninga nådde den fasen den hadde gjort da dette fotografiet ble tatt. For å holde «stubben» - det ytre mildekket av jord med islett av kolbiter fra tidligere brenninger på samme kolbotn - på plass, brukte kolbrennerne T-formete «hyller» av tre, som ble reist mot de bratte sideflatene. Etter at mila var antent og tettet, hadde det lett for å danne seg brennbar gass under stubbedekket, som stundom kunne utløse små eksplosjoner, som førte til sprekkdannelser i miledekket. Da gjaldt det å være parat med en spade og kaste på mer masse, før kolveden ble antent. Kolbrennerne brukte dessuten å banke på stubben med ei diger klubbe for å punktere eventuelle gasslommer. Den tørrdestillasjonsprosessen kolbrenninga var tok tid. Kolbrennerne erfarte at glødinga omfattet fra en halv til en meter ved i døgnet. Store miler måtte følgelig passes døgnet rundt over lang tid. Da dette fotografiet ble tatt var det fire menn til stede, noe som nok var i overkant av normal bemanning. Blant de tilstedeværende her kjenner vi navnene til Torstein Ljøstad, som sto på toppen av mila med ei klubbe, og Eivind Ljøstad, som kastet mer stubb på deler av miledekket der han anså det for være fare for flammedannelser. I Vegårshei var familien Aall på Nes jernverk betydelige grunneiere, og mange av bøndene i bygda var leilendinger under verket. Dette innebar at det betalte årsavgift for å disponere jord og bygninger, men i mange tilfeller forpliktet de seg også til å hogge kolved og brenne kol til jernverket. Det ble brukt småvirke av gran og furu, men også litt lauvved. Veden skulle hogges om våren og stå til tørk inntil seinhøsten og vinteren kom, og milene ble reist. I Vegårdshei skulle kolveden være åtte fot lang, og ei vanlig mile kunne være 12 til 18 famner vid. Den vi ser på dette fotografiet er nok betydelig mindre. Ved kolbotnene i Vegårshei brukte det også å være jordkoier, der kolbrennerne kunne sove på skift mens arbeidskameratene passet brenninga. På dette fotografiet ser vi ingen slik koie. Derimot later det til å være en diger binge med ved, overdekt med lemmer og omgitt av rammer med luftige rajevegger, ved siden av mila. Dette fotografiet er tidligere publisert som illustrasjon basert på en liten minnebasert artikkel i «Årsmelding frå Aust-Agder skogselskap for 1956» - se fanen «Andre opplysninger». Kullmile. Trekullmile. Trekullbrenning

Verankerd op Bonnen – mentions Bonnen + region. Het onderschrift is automatisch opgesteld uit de metadata van de bron en is nog niet door een mens gecontroleerd.